Om å være akupunktør

Naturterapeuten C1 2618

 

 

OM Å VÆRE AKUPUNKTØR

 

Jeg er så heldig å være medlem av en organisasjon som setter sin ære i at medlemmene skal

ha en grundig utdanning. I 2004 tok organisasjonen et stort hopp da den vedtok sitt

utdanningsdokument, som også har blitt videreutviklet i etterkant. Jeg har vært medlem her

siden 1996.

 

Selv har jeg vært terapeut i ca 25 år. Jeg startet som aromaterapeut og endte som

akupunktør. I mellomtiden og i ettertid har jeg også tatt masse forskjellige kurs om dette og

hint, noe som har bidratt til en forståelse om noen av de forskjellige behandlingsformene

som finnes.

 

Min faggruppe i organisasjonen er akupunktur. Det er dette mitt hjerte brenner for. Ikke

nødvendigvis selve nålebehandlingen, men måten Tradisjonell Kinesisk Medisin, TKM, leser

og forstår kroppen på. For meg er dette helt logisk. I TKM ser man hele mennesket. En 3000-

4000 år gammel behandlingstradisjon som Verdens Helseorganisasjon, WHO, ønsker skal bli

mer utbredt og integrert i det etablerte helsesystemet for at flere mennesker skal få hjelp

med sine hverdagsplager,

http://who.int/medicines/publications/traditional/trm_strategy14_23/en/

 

Det å bruke akupunkturnåler er behandlingsmetoden vår. Vi benytter kun sterile

engangsnåler og prosedyrene rundt dette hadde vi opplæring i i grunnutdanningen.

 

 

 

 

Akupunktur ble i moderne tid tatt med til Vesten på 1970-tallet av leger som hadde sett

behandlingsformen i Kina. Utdanning i akupunktur i Vesten på den tiden, var så som så. De

som tok det med hit reiste til Kina og lærte litt etter litt og begynte å praktisere det her

hjemme for så å lære det bort videre. Et kurs her og et kurs der. Mange gode

akupunkturlærere har nok sin akupunkturutdanning på det planet, men heldigvis har krav til

utdanning innen naturmedisin endret seg og bedret seg med årene.

 

For min egen, og min nærmeste families helse, har det å kunne benytte seg av akupunktur

og naturmedisin vært svært viktig. Det å kunne ha et fritt helsevalg og bestemme hva som

passer best for seg, ser jeg på som en menneskerett. Innbyggerne i Norge i dag er svært

opplyste. De som velger å benytte seg av alternativ behandling, om lag halvparten av Norges

befolkning,

www.nifab.no/.../file/NIFAB%20NAFKAM%20rapport%20brukerundersøkelse.pdf

gjør også det basert på egne valg. Noen finner ut at dette passer dem svært godt, andre

velger å ikke ta videre behandling. Ingen blir tvunget. Det viktige er at valget er der.

 

I den senere tid virker det som om det har vært en skremselspropaganda mot naturmedisin.

Da må jeg spørre meg selv: hvorfor? Vi som jobber med dette er vennligsinnede mennesker

som gjør det vi gjør for å hjelpe andre så godt vi kan. Det er ikke store penger å tjene på

dette heller, så de fleste gjør det absolutt ikke for pengene sin del. Men, vi har lov til å tjene

til livets opphold vi også. De fleste har ganske lange utdanninger som de har tatt på fritiden,

etter at den ”vanlige” jobben er unnagjort. Det skulle bare mangle at vi ikke verdsatte oss

selv til å ta oss betalt for jobben vi gjør. Og – jeg finner meg ikke i å bli diskriminert fordi jeg

har det livssyn og –filosofi som jeg har. For det å være behandler innen naturmedisin blir en

livsstil. Er vi den siste gruppen det er lov til å diskriminere så åpenlyst som det blir gjort

gjennom diverse TV-program for tiden? Konstruktiv kritikk, ja, gjerne. Mer forskning, ja, det

også. Men sett ikke inn ”eksperter” til å uttale seg som ikke har kunnskap nok om det vi

driver med til å uttale seg. Det er vel ingen som kan si de har absolutt alle svar og det som

er riktig for en person er nødvendigvis ikke riktig for den neste.

 

Så oppfordringen til de som mener de skal opplyse folk om naturmedisin: søk etter kunnskap

der erfaringen er og ikke blant de som i utgangspunktet mener dette er bare tull.

 

Heidi Schanke

Trondheim, 31.03.2017